Oppdatert 5 mai 2004

Se Selv TV

Verden er ny. Det er ikke nødvendig med et stort apparat for å drive kringkasting. I stedet for utstyr som koster hundrevis av millioner (ingen overdrivelse), kan opptaksutstyr, redigering og nettbasert kringkasting lages med utstyr for under hundre tusen kroner.

Det åpner helt nye muligheter.

Vi ser det allerede i riksdekkende kringkasting; dette utstyret brukes til å lage reisereportasjer, matprogram og reality-serier. Produksjoner som for få år siden hadde vært umulige av tekniske og økonomiske årsaker fyller sendeflatene. Og helt andre programskapere enn de store produksjonsselskapene står for innholdet.

Til nå har redaksjonene i tv-selskapene hatt portvokterjobben og bestemt hva som skal og ikke skal vises på fjernsyn. Ressursene har vært det saklige grunnlaget for valgene; politisk korrekthet har parret seg med personlig synsing og ofte utgjort det reelle grunnlaget. Denne makten er de i ferd med å miste.

Sendetid er en begrenset ressurs i en eter-basert medium. Nett-tv lar seerne selv velge hva de vil se når, og dermed kan langt flere produksjoner gjøres tilgjengelige.

Kulturhistorisk redningsaksjon

Det er produsert en stor mengde film- og tv-program i landet vårt. Svært mange av dem ligger lagret etter at de har vært vist noen få ganger. Tidens tann tærer på materialet, og firmaet Norgesfilm har startet en del av redningsoperasjonen i samarbeid med Norsk Filminstitutt. NRK gjør en stor jobb med sitt materiale, og Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana har et stort arbeid på gang. Allikevel er det svært mye av programmaterialet som ble produsert på 70- 80- og 90-tallet som er i ferd med å gå tapt. Mange mindre firma eksisterer ikke mer, men master-arkivene finnes fremdeles. De er lagret på tape-formater som var kurante en gang, men maskinene de ble produsert på er i ferd med å bli utryddet.

Hvis ikke disse blir digitalisert straks, kommer de til å gå tapt for godt. En viktig dokumentasjon av vår nære fortid må taes vare på og gjøres tilgjengelig for publikum.

Bredbånd

Den norske bredbåndsindustrien kjemper i motbakke. Det er spørsmålet om høna og egget som er problemet: - Hvorfor skal programinnehavere gjøre sitt materiell tilgjengelig på bredbånd; det er jo så få abonnenter! Og hvorfor skal noen koble seg på bredbånd, det er jo så få program å se!

Ved å digitalisere mest mulig av ferdige produksjoner kan dette begynne å utgjøre en kritisk masse som får seere til å ønske å ha fullverdige bredbåndstilknytninger. Vi vet at dagens kunder helst vil betale for å se nyere spillefilmer på bredbånd, men med et svært mye bredere programtilfang kan interessene bli mer differensiert.


webmaster@seselv.no